Etter å ha syntes synd på meg selv fordi livet mitt ikke funker som de romantiske komediene jeg så på flyet 26 timer fredag/lørdag, kom jeg endelig fram til Hanoi, Vietnam. Etter ytterligere 12 timer i bil, 1 time bak på en alt for liten moped (med en tilsvarende liten sjåfør) og en liten times gåtur var jeg fremme hos Mau Vinh, min fadderunge i Ha Giang-provinsen i Vietnam. Dette er det fattigste området som grenser til Sør-Kina, og folk her dyrker ris, pløyer med bøffel, sover på golvet i en trehytte de har bygget selv, uten do og møbler. Her har dyr og mennesker samme bostandard.
3-åringene jeg besøkte på skolen takket i kor for godteriet jeg hadde med, og mor og far i huset gråt av glede for matvarene jeg hadde med: olje, sukker, mel av diverse slag, vaskepulver, samt skolebøker og sanitærutstyr til Mau. En gave som koster meg 260 kr, men som fylte så mange poser som vi klarte å bære med oss. Jeg skammer meg når landsbyhøvdingen takker meg med tårer i øynene for for at jeg gjør så fantastisk mye -mine skarve 240 kr i mnd til plan Norge. Min gave har sammen med alle andre fadderes (mange fra Tyskland) gave gjort at denne landsbyen har kunnet bygge seg ny førskole, utbedret veier, kurset unge mødre i foreldrerollen. Bestefaren til Mau sa at takket være Plan lærer barna seg nå å lese, i motsetning til da han var ung.
Det kjennes godt å bidra- eller- tanken på at jeg bidrar føles god. For skal jeg være ærlig, så har jeg lært meg til å ikke merke de 480 kr som forsvinner til Plan på autottekk hver måned til mine to fadderbarn.
Jeg er glad jeg tok denne turen, selv om det gir en liten bismak. Vi som lever i Norge kunne gjort så mye mer. Jeg runder av med noen bilder, blandt annet av mitt utrolig fornøyde og blide fadderbarn, Hehe..
Nord i Ha Giang, risdyrking
Familien hadde to bøfler
Mau er 15 år
Festmåltid
Selvdyrkede peanøtter og 14 måter å tilberede bambus på... To representanter fra plan, naboer, besteforeldre samt landsbyhøvdingen fikk trykket seg inn i hytta. En av dem snakket litt engelsk- fint for meg.
