Signert. Karoline Amb skriver om dem som skal ta oss til neste nivå: Det er konfirmantgjengen som skal styre skuta videre.
- Publisert i Hamar Arbeiderblad 15.12.2016
Tegning av Oddmund Mikkelsen i Hamar Arbeiderblad
Jul. Kjærligheten du føler til folk resten av året blir forsterket. Du blir ekstra glad i dem. Litt som å være småfull og sentimental, bare at alle sanser er skjerpet. Er du ensom og ulykkelig, fungerer det tilsvarende den andre veien. De aller fleste befinner seg vel et sted midt imellom, det ble ikke akkurat sånn som du ville, men det fungerer. Bare la det stå til, etter julen kommer et nytt år med nye muligheter. Når jeg tenker meg om, er det kun to muligheter. Muligheten til å endre, eller til å la være.
Vi lever i et effektivt samfunn. Ser framover. Alt skal gå fort, etter boka, så vi ikke sløser med tid og penger. Det er veldig lurt.
Sylvi Listhaug vil sette fotlenke på innvandrere, og gi dem matbonger i stedet for penger. Vi vekker folk på gamlehjemmet klokka 07.00, så vi rekker å stelle dem før vaktskiftet. Så kyler vi i dem nye piller, så de sover frem til middag. Vi lager datasystemer som skanner karakterkortet ditt fra videregående, så du kommer inn på den linja du har snitt til, i stedet for den du har vett til. Donald Trump vil sparke liv i kullindustrien.
Penger til veldedighet gis ved å sende en kode med telefonen. Så får du et skrytebilde du kan kline utover Facebook med en varm julehilsen fra Familien Perfekt med to snørrfrie unger og ei bikkje med rødt bånd foran et tre til 1.750 kr som kastes i søpla med resten av julekakene etter jul, så du kan melde deg inn på Fønix på nyåret for å starte treninga til bikinisesongen.
Jeg satt en kveld og tenkte på hvem som skal ta dette videre. Til neste nivå. Så ble jeg oppringt angående et spilleoppdrag av ledelsen for de humanistiske konfirmasjonsseremoniene til våren. Konfirmantene. Det er de som skal føre dette landet videre, som damen så høytidelig forklarte.
Konfirmant. Denne snodige kombinasjon av tradisjon, familie og status på den ene sida, og ungdomsopprøret på den andre. Kvisetrynet er sparklet over av billig sminke i fire lag, med lip-liner på den opptyggede overleppa, løsvipper som kaster skygge forbi nesa, og et par piercinger strødd rundt kjeften. Håret er fullt av produkter fra den billige internettbutikken, og smykkeparken ser ut som noe fra det første showet til The Great Garlic Girls. Hun sitter rolig, langt inne i en bunad som er nyinnkjøpt til prisen av første semester på Handelshøyskolen BI, og plagget er så stort – en investering for framtida - at det lett kan forveksles med en burka.
Trine ved siden av har ikke bunad, men valgte i stedet den glitrende babyrosa paljettkjolen fra Cubus. Den dekker så vidt trusekanten i stående posisjon. Når hun sitter på fremste rekke under seremonien med 450 ivrige tilskuere, kryper kjolen litt høyere opp, og dekker trusa i betydelig mindre grad.
Hun prøver diskret å krysse beina de 50 minuttene seansen pågår, men polyesterkjolen har vridd seg, og hektet seg borti den overdimensjonerte navlepiercingen. Stiletthælen hun skrapte langs leggen har kloret seg inn i nylonstrømpebuksa og flerret en stripe der skoen nå sitter fast. Det synes ikke så lenge hun sitter forvridd med bena i kors og knuger den lille clutch-veska fra Versace fast mellom lårene. Hun har akkurat fått krampe i fremre leggmuskel når kursholder kjører i gang talen om at det er nettopp strømpebukse-Trine som er framtida. Hun, og han kameraten bakerst til venstre som diskret sitter og spiser sin egen snørr.
Til høyre for nylon-katastrofen sitter det som ser ut som far og sønn, men det er to 9. klassekamerater. Han ene er snaut to meter høy, og mager. Hodet veier sannsynligvis mer enn kroppen om tannreguleringa er inkludert. Armer og bein er bare delvis koordinert, og han myser ut i salen og leter etter mor, mens han gruer seg til talen han skal holde på vegne av konfirmantene. Talen som han ikke har skrevet selv, og som han ikke forstår innholdet i. Litt som på 17. mai. Var det noe med en krig?
Kameraten ved siden av dingler med beina, har rundt barneansikt, oppstoppersveis og er 142 cm høy. Barnehendene hans prøver desperat å få kontroll på rose og diplom mens ansiktet trykkes inn mellom kursleders pupper i en varm klem. Det vil nok gå nærmere ti år til han ser en pupp igjen, og dette vil han fundere på under middagen, mens farfar holder tale om etikk om moral.
Konfirmantgjengen skal styre skuta videre, de skal bare finne seg selv først. En dame jeg har meget respekt for, Sissel Ravnsborg på 73 år, sier om å finne seg selv: Det er ingen vits å lete. Det er ikke noe å finne, det er livet.
Dette er min siste signertspalte som fast skribent. Det blir for mye styr for HA å skrive ny kontrakt med meg hver høst når jeg ikke kan ta vårsemesteret. De må ha en skribent som kan være på plass hele året, få litt effektiv flyt, sånn at leseren får ro i hodet, og kontinuitet. Dette har jeg selvsagt enorm forståelse for. Godt nyttår!
