To små mennesker

Signert. Karoline Amb skriver om en drøy time med far og sønn: Kontrasten til et fadderbarn i Vietnam. 

- Publisert i Hamar Arbeiderblad 23.09.2016

Tegning av Oddmund Mikkelsen i Hamar Arbeiderblad

Jeg er tilbake i Signert. Mitt første innlegg skal handle om to små mennesker. En Oslogutt og ei Vietnamesisk jente. Jeg hadde vært på Fringe-festivalen i Edinburgh. Fire fine og intense dager. På veg hjem satt jeg med en god bok mens flyet kjørte sakte rundt på rullebanen og lette etter et sted å ta av fra, da stemningen ble brutt: Samtalen mellom far og sønn i setene ved siden av meg.

Far var forretningsmann, en rødmusset støyende partytype med rød bukse, litt oppkneppet skjorte, høyt hårfeste og lav selvkontroll. Sønn; høyt ambisjonsnivå og lav innsatsvilje, antakelig fra kull nummer to. Han hadde dyr jeans, hvit pikét, eksklusivt etterbarberingsvann, snus og nikotinplaster. Litt hvitere og fyldigere sleik enn sin far. Sistnevnte hadde pondus og whiskystemme, junior var helsestudiomager og solariumsbrun. Flyturen var beregnet til en time og 45 minutter. Samtalen skulle vare hele vegen fra Skottland til Norge, eller for å si det på en annen måte; Fire illeluktende snusbytter og to Pepsi max for junior samt tre kullsvarte kaffekopper for far.

Sønn og far snakket om sønnens halvsøster, sønnens garderobe, sønnens venner, sønnens alkoholkonsum, sønnens fester og ikke minst studieplassen sønnen hadde fått og hvorvidt far skulle kjøpe leilighet til ham i sentrum av bykjernen eller litt i utkanten. Sønnens mange tidligere nachspiel hadde gjort far bekymret for om bykjernelivet ville føre til så mye fravær fra skolen at utdannelsen kunne gå i knas. Sønnen snakket om muligheten for å ansette hushjelp, slik at han kunne spare tid på opprydning etter det nevnte bykjernelivet.

Min taushet strakk seg til en time og 20 minutter.

Da var juniors snusvaner oppe til diskusjon. Han kunne fortelle sin far at han nærmet seg tresifret antall kvinnelige erobringer, og at han i løpet av sine år på kjøttmarkedet aldri hadde fått en klage på snusen. Dette til tross for at general long white i årevis hadde vært fast inventar i kjeften hans mens han besudlet sine bekjentskaper.

Det var her undertegnede meldte seg inn i debatten og meddelte at dersom ingen han hadde stukket tunga si inn i hadde gitt noen respons på smaken av død, så burde han ta sine utkårede nærmere i øyesyn. At sannsynligheten er stor for at hun er helt avhengig av økonomisk bidrag fra junior for å få fylt på botoxen i panna si, og at det er derfor hun tar imot med åpne armer – og – kjeft.

Amb fikk humring og støtte fra far, junior fikk voice crack og tynn utestemme fra Oslos beste vestkant. Så var det 24 minutter til vi skulle lande, og trykkende stillhet hele vegen inn. Det var deilig.

Til poenget.

Jeg har to fadderunger i Plan Norge. Det koster 480 kroner i måneden, 240 per barn. Et av disse bor i Vietnam, og jeg har akkurat besøkt henne. Hun er på størrelse med en norsk 8-åring, men har nettopp fylt 15 år. Hun bor med mor, far og bror i et hus de har bygget selv. De dyrker ris, har noen høner, et par griser og to bøfler. Hun ukependler til skolen som ligger langt unna landsbyen, og har en drøm om å bli lærer. Plan jobber for tiden med å utbedre kvaliteten på vannforsyninga i området, så min fadderunge er en gallionsfigur. Hun gir et ansikt til bidraget mitt, uten at hun mottar noe direkte. En del penger forsvinner i administrasjonen til de 22 ansatte vietnameserne som jobber for Plan i det aktuelle området. Dette liker jeg å se på som sysselsetting. (Her skyter jeg også inn en anbefaling om å se serien «Stuck» i en konkurrerende avis.)

Under besøket fikk hun gaver av meg: Matvarer, kosmetikk, massevis av kladdebøker og andre småting. Familien gråt og takket. Landsbyhøvdingen som var skinnmager og styggammel hadde, med støtteapparat, karret seg opp åssida til landsbyen for å takke meg for alt jeg gjør for Plan.

Alt jeg gjør.

Plan står på autotrekk i nettbanken. Det går ikke ut over min livskvalitet i det hele tatt. Selv en student med fullt lån fra lånekassa og helgejobb på Kiwi i Norge har råd til en planfadderunge, hvis det blir prioritert. Jeg skammet meg.

Den som burde skamme seg mer er junior fra Oslo vest.

Si at han snuser en boks om dagen. Det utgjør drøyt 2.550 kroner i måneden. Da kunne han hatt et fotballag med fadderbarn året rundt. Pengene han får for olabuksa si på svartebørsen kan fore en vietnameser et år. Botoxen til den skinnmagre dama hans er verdt en rullestol til landsbyhøvdingen og en sjukepleier til å stelle ham resten av livet. Den siste uka har junior drukket pepsi nok til å finansiere en ny brønn i Ha Giang, Vietnam.

Dette kommer han ikke til å ta stilling til, for han har snustunga si i spiserøret til hun som kommer til å koste han, og far, 30.000 kroner i puppeoperasjon til høsten. Eller det som utgjør en måned med 125 fadderbarn i Plan Norge.