Blogg
Min hverdag & karriere
De siste ti dagene har jeg spilt to allsang på tjuvholmen, et sommertog, en bygdejenteforestilling, 4 sommershow, en torgkonsert og 4 semikolon-teaterforestillinger. Jeg har fått være plateaktuell artist, akkompagnatør, solist, skuespiller og produsent. Det har vært en begivenhetsrik juli. Takk til dere som kommer på greiene jeg ee involvert i, dere gjør hele forskjellen!
Ørretkaker på Prøysenhuset
I helga hadde jeg konsert på Fremad i Ringsaker. Ikke alene. 15 jenter og gutter er med på denne produksjonen. De skrev til meg at de ville bidra. Alt fra å dekorere bord, lage plakat, og ta bilder, til å skrive programledermanus, synge, spille og danse. Jeg er heldig, som kan få gjøre noe slik. De spiller en forestilling til førstkommende søndag kl 12. Jeg er inspirert.
@ringsakerblad i dag!
I dag skal jeg spille for engasjerte fotballtrenere. På Tingnes. Her er det fryktelig pent! SilverRock heter stedet, en enorm låve som er gjort om til bar/restaurant/konsertsted. I går spilte jeg kirkekonsert i Åsnes og i morgen spiller vi Sommershow i sirkusteltet på Hamar. Freelancelivet er variert og spennende, anbefales ikke for folk med tynnslitte nerver.
Nå er dette endelig i gang, og for en produksjon det har blitt! I tillegg til å være det hittil beste showet vi har laget, satser vi friskt med egen bar og grilling av pølser og medisterkake i fersk Gjøviklompe. Vi har vafler og pannekaker også- og spiller 7 forestillinger til på Hamar før vi beveger oss videre til Vestvang i Oppland. Kom på show, billetter finner du på Ticketmaster!
Spooky boy- fritt oversatt til norsk!
Hamar Arbeiderblad i dag #HA
Bror med show i sæssen!
I dag er vi i Hamar teater for å vise en liten teaser til potensielle sponsorer. Et artig lag å få være en del av, med blant andre Johanne Kippersund Nesdal, Eskil Rønningsbakken, Geir Ove Ovesen, Ørnulv Snortheim, Børre Flyen og Bjarte Ytre-arne
Jeg lager konsert i sommer, på Fremmad 9 og 16 juli! I den anledning ønsker jeg å ha med kreative bygdejenter- og gutter, i alderen 12-25 år. Ta kontakt med meg, så får du være med!
Bli med!
Jeg har tre søsken som jeg er så privilegert å få gleden av å stå på scenen med i sommer. Dette er tre veldig ulike individer og jeg har lyst til å introdusere dem for dere. Vi har en søsken-Facebook-chat med alle 4 i, og da jeg etterspurte litt "hjemme-hos" info om hver enkelt, var Ragnhild den første som svarte:
Ragnhild, livsnyter og øl-entusiast. Går en tur ca èn gang i måneden, men det vurderes å trappe opp til to i forberedelse til Sommershow-kroppen 2017. Har en forkjærlighet til Wesenlund og RuPaul`s drag race, men dagene går stort sett med på å jobbe som vernepleier i Stjørdal kommune. Jeg koser meg mest når samboer Charlie og jeg finner på noe sprell, enten det er å dra på spontanturer, fiske eller å ha camping på stua.
Ragnhild Amb
I morra kommer det en reportasje skrevet av Vigdis Marie Blikkberget i Magiske Øyeblikk, om sjølveste bråkebøtta. God lesning..?!?! Godt skrevet av Blikkberget i alle fall!
I morgen skravler og spiller jeg litt på Ringsaker Folkebibliotek i anledning Kvinnedagen, hjertelig velkommen!
Ferdig med å skrive alle låter til "Skinnlaus"! I går var første innspillingsdag hos Ørnulv B. Snortheim og jeg var veldig spent. Det hadde vært utrolig upraktisk om jeg ikke likte det Ørnulv hadde gjort, siden vi kun er to folk som er involvert i dette. Eller verre- det kunne hende jeg ikke likte Ørnulv. Det hadde gjort dette til en tung prosess. Heldigvis likte jeg Ørnulv godt, og de tingene han var i gang med virket veldig lovende. Skulle bare ønske jeg var flinkere til å synge. Skulle ønske jeg hadde begynt å skrive låter i yngre alder. Skulle ønske jeg lærte piano ordentlig da jeg var liten. Skulle ønske jeg hadde 3 mill på konto og større pupper. Men sånn er det ikke. Da får man lage det feteste man kan med det man har. Ørnulv, jeg gleder meg, og får jeg plutselig tre mill så skal jeg ta med noe godt til kaffen neste gang 💚.
Feirer 12 ferdige låter med skolebrød og kaffe på Bakeriet Brumunddal, CC Stadion
Denne uka består av noe kontorjobb der jeg forbereder UKM fylkesmønstring, en dag med foredrag i Karlstad, Sverige, en dag med freelance-møter i Oslo, og en dag med låtskriving til #Skinnlaus i Hamar kulturhus. En sushidate med Heidi, en rødvinskveld med mor og far, en sparktur med bikkja til farmor, en skitur på Gåsbu, en økt med PT Roar (og det blir sikkert bra når Roar blir vant til meg). Så kommer lørdag, da blir det UKM i Grue, og på søndag blir det barnebursdag med en treåring.
Farmors bikkje og sparken
Hjemmekontor
Ettermiddag på Gåsbu- og Inga
- Publisert i Hamar Arbeiderblad 15.12.2016
Tegning av Oddmund Mikkelsen i Hamar Arbeiderblad
Jul. Kjærligheten du føler til folk resten av året blir forsterket. Du blir ekstra glad i dem. Litt som å være småfull og sentimental, bare at alle sanser er skjerpet. Er du ensom og ulykkelig, fungerer det tilsvarende den andre veien. De aller fleste befinner seg vel et sted midt imellom, det ble ikke akkurat sånn som du ville, men det fungerer. Bare la det stå til, etter julen kommer et nytt år med nye muligheter. Når jeg tenker meg om, er det kun to muligheter. Muligheten til å endre, eller til å la være.
Vi lever i et effektivt samfunn. Ser framover. Alt skal gå fort, etter boka, så vi ikke sløser med tid og penger. Det er veldig lurt.
Sylvi Listhaug vil sette fotlenke på innvandrere, og gi dem matbonger i stedet for penger. Vi vekker folk på gamlehjemmet klokka 07.00, så vi rekker å stelle dem før vaktskiftet. Så kyler vi i dem nye piller, så de sover frem til middag. Vi lager datasystemer som skanner karakterkortet ditt fra videregående, så du kommer inn på den linja du har snitt til, i stedet for den du har vett til. Donald Trump vil sparke liv i kullindustrien.
Penger til veldedighet gis ved å sende en kode med telefonen. Så får du et skrytebilde du kan kline utover Facebook med en varm julehilsen fra Familien Perfekt med to snørrfrie unger og ei bikkje med rødt bånd foran et tre til 1.750 kr som kastes i søpla med resten av julekakene etter jul, så du kan melde deg inn på Fønix på nyåret for å starte treninga til bikinisesongen.
Jeg satt en kveld og tenkte på hvem som skal ta dette videre. Til neste nivå. Så ble jeg oppringt angående et spilleoppdrag av ledelsen for de humanistiske konfirmasjonsseremoniene til våren. Konfirmantene. Det er de som skal føre dette landet videre, som damen så høytidelig forklarte.
Konfirmant. Denne snodige kombinasjon av tradisjon, familie og status på den ene sida, og ungdomsopprøret på den andre. Kvisetrynet er sparklet over av billig sminke i fire lag, med lip-liner på den opptyggede overleppa, løsvipper som kaster skygge forbi nesa, og et par piercinger strødd rundt kjeften. Håret er fullt av produkter fra den billige internettbutikken, og smykkeparken ser ut som noe fra det første showet til The Great Garlic Girls. Hun sitter rolig, langt inne i en bunad som er nyinnkjøpt til prisen av første semester på Handelshøyskolen BI, og plagget er så stort – en investering for framtida - at det lett kan forveksles med en burka.
Trine ved siden av har ikke bunad, men valgte i stedet den glitrende babyrosa paljettkjolen fra Cubus. Den dekker så vidt trusekanten i stående posisjon. Når hun sitter på fremste rekke under seremonien med 450 ivrige tilskuere, kryper kjolen litt høyere opp, og dekker trusa i betydelig mindre grad.
Hun prøver diskret å krysse beina de 50 minuttene seansen pågår, men polyesterkjolen har vridd seg, og hektet seg borti den overdimensjonerte navlepiercingen. Stiletthælen hun skrapte langs leggen har kloret seg inn i nylonstrømpebuksa og flerret en stripe der skoen nå sitter fast. Det synes ikke så lenge hun sitter forvridd med bena i kors og knuger den lille clutch-veska fra Versace fast mellom lårene. Hun har akkurat fått krampe i fremre leggmuskel når kursholder kjører i gang talen om at det er nettopp strømpebukse-Trine som er framtida. Hun, og han kameraten bakerst til venstre som diskret sitter og spiser sin egen snørr.
Til høyre for nylon-katastrofen sitter det som ser ut som far og sønn, men det er to 9. klassekamerater. Han ene er snaut to meter høy, og mager. Hodet veier sannsynligvis mer enn kroppen om tannreguleringa er inkludert. Armer og bein er bare delvis koordinert, og han myser ut i salen og leter etter mor, mens han gruer seg til talen han skal holde på vegne av konfirmantene. Talen som han ikke har skrevet selv, og som han ikke forstår innholdet i. Litt som på 17. mai. Var det noe med en krig?
Kameraten ved siden av dingler med beina, har rundt barneansikt, oppstoppersveis og er 142 cm høy. Barnehendene hans prøver desperat å få kontroll på rose og diplom mens ansiktet trykkes inn mellom kursleders pupper i en varm klem. Det vil nok gå nærmere ti år til han ser en pupp igjen, og dette vil han fundere på under middagen, mens farfar holder tale om etikk om moral.
Konfirmantgjengen skal styre skuta videre, de skal bare finne seg selv først. En dame jeg har meget respekt for, Sissel Ravnsborg på 73 år, sier om å finne seg selv: Det er ingen vits å lete. Det er ikke noe å finne, det er livet.
Dette er min siste signertspalte som fast skribent. Det blir for mye styr for HA å skrive ny kontrakt med meg hver høst når jeg ikke kan ta vårsemesteret. De må ha en skribent som kan være på plass hele året, få litt effektiv flyt, sånn at leseren får ro i hodet, og kontinuitet. Dette har jeg selvsagt enorm forståelse for. Godt nyttår!
- Publisert i Hamar Arbeiderblad 18.11.2016
Tegning av Oddmund Mikkelsen I Hamar Arbeiderblad
Folk sier: «Du er så heldig som er så slank, Karoline».
Nei. Det er knallhardt arbeid. Jeg har nemlig til gode å sette tennene i noe jeg ikke liker.
Her er noen av favorittene: Rødt kjøtt, pizza, gourmet, hjemmelaget mat, kake, potetgull, is, smågodt, øl, rødt kjøtt, saus, vin, pai, whisky, sjokolade, gresk, indisk, sushi, rødt kjøtt, gjærbakst, alt som er «kremet», dessert, grøt, taco, Hai sin mat, spekemat.
Sa jeg rødt kjøtt? Som innlandsjente fra en produksjonsgård, vil jeg alltid rangere en god biff over en god torsk.
Mat er trivsel som står høyt på prioriteringslista, og jeg skeier ut en gang iblant. Ganske ofte faktisk. Derfor må jeg trene. Mye.
«Du er heldig som er så lett-trent, Karoline».
Dette er en vurdering du gjør ut fra at jeg ikke er tjukk. Ennå.
Slike antakelser gjør bare at jeg mister tiltro til ditt refleksjonsnivå, så ikke bus ut med slikt ubegrunnet vås. Du måtte fotfulgt meg 24/7 for å ha oversikt over hvor mange netter i løpet av en uke jeg bare tillater meg tre timer søvn for å rekke en treningsøkt før en 16 timers arbeidsdag.
Det er en evig kamp å fristille nok tid til søvn.
«Du er så heldig som er så tøff og sterk, Karoline».
Her har jeg mange motbevisende eksempler dessverre, velger et som ikke er alt for flaut på trykk:
Min kjære og jeg hadde utfordringer. I stedet for å gå for en rolig, behersket, voksen tilnærmingsmetode, klikket jeg, gjorde det slutt, og bestilte meg avreageringstur til Asia i tre måneder.
På veg til Gardermoen, omtrent mellom Stange og Tangen angret jeg, og sendte en lang tårevåt e-post der jeg tryglet ham om å ta meg tilbake. Så grein jeg hele veien til Asia, og en måneds tid mens jeg ventet på svar.
Så fikk jeg svar: «Nei takk». Ny måned med grining og forfatting av et titalls dårlige dikt. Det går mye bedre nå altså, full kontroll, har ikke grått siden ... hmm ... mandag tror jeg det var.
Dette er jenta med viljestyrke, egentlig selve definisjonen på tøff og sterk.
«Du er så heldig som kan reise til Asia i tre måneder, Karoline!» eller vent, jeg har en bedre: «Skulle ønske JEG bare kunne reise på ferie sånn som du» eller nei, dette er den beste: «Jeg skulle GJERNE ha vært ute på tur, men jeg har jo unger jeg da vet du, sååeeehhh..».
For det første: Se forrige avsnitt om Asia-tur (#utepålivet).
For det andre, hold kjeft, du kan gjøre akkurat hva du vil. Det handler om å prioritere.
Unga er et egoistisk valg, ta dem med eller skaff barnevakt, men husk å starte med å se deg i speilet og spør deg selv hva som er din definisjon av å ha det bra.
Kjenner du egentlig på lysten til å vandre gatelangs i Asia i 40 varmegrader, lese utviklingsteori i 12 timer om dagen, klø på 20 nye myggstikk hver kveld, mens rottene sloss i gata og ungene surver over diaré?
Jeg har en tendens til å se det jeg mangler, og ønske meg det.
La meg forklare: Søsteren min har solbrun, glatt fløyelshud, helt nydelig. Jeg er hårete, fregnete, blek, trassig og arrogant (de to siste egenskapene er ikke relevant for eksempelet).
For tiden befinner jeg meg i et land med en befolkning på 92 millioner der ingen menn jeg foreløpig har sett er høyere enn 159 cm.
Automatisk ønsker jeg meg en sterk viking, som kan løfte meg opp fra bakken når han gir meg en klem. Inntil det kommer i orden, nyter jeg utenlandsoppholdet mitt i den spenstige kroppen min, mens jeg spiser dessert på en flott restaurant.
Mens jeg sitter der, kommer et lykkelig par. De nikker «hei ja» når de setter seg ved bordet ved siden av mitt, mens de stryker på hverandre og smiler.
Jeg lener meg litt ut forbi fortauskanten og kaster opp av vemmelse. Og mens de holder hender, og jeg spytter magesyre, slår det meg at jeg nettopp ble kvitt de kaloriene jeg skulle jogge av meg i morgen tidlig.
Da skal jeg jammen meg heller sove nesten to timer ekstra!
Ukas budskap til lykkelige par: Hold kjeft.
- Publisert i Hamar Arbeiderblad 20.10.2016
Tegning av Oddmund Mikkelsen i Hamar Arbeiderblad
eg lover at neste Signert fra meg blir et innlegg som kunne gått rett inn på en rosablogg. Denne uka kommer det derimot litt dystert oppgulp fra Amb. Hvis du har stått opp på feil, la denne ligge.
For over ti år siden introduserte nobelprisvinner Paul J. Crutzen begrepet Anthropocene som navn på en ny geologiske epoke. Anthroposcene starter når menneskeskapt aktivitet setter signifikante globale avtrykk på jordas geologi og økosystemer. På den årlige internasjonale geologikongressen 29. august i år ble det foreslått at denne epoken offisielt er i gang nå.
Befolkningen har økt fra cirka 750 millioner i 1750 til nærmere sju milliarder i dag, og tallet stiger fortløpende. Den menneskelige utnyttelsen av kloden dekker 35–50 prosent av jordens overflate. Tropiske regnskoger forsvinner. Store elvesystemer blir demmet opp og elveløp endres. Sammen med enormt utslipp av gasser, fører dette til en global økning av gjennomsnittstemperaturen, selv om Donald Trump sier at det ikke gjør det.
I en kronikk fra 2011 skriver Brit Solli at «Forskere fra både natur-, samfunns- og kulturvitenskapene stiller spørsmålet: Har den moderne sivilisasjonen nok kunnskaper og robuste institusjoner til å møte disse endringene med tilstrekkelig resiliens?» Solli snakker her om vår evne til å forholde oss til dramatiske endringer og samtidig fortsette den menneskelige sivilisasjonens utvikling.
Hva er det som utvikles i dag da, bortsett fra spillgrafikk og mobiltelefoner?
Det er slutt på den europeiske imperialismen, fordi ca 120 tidligere kolonier fikk sin selvstendighet fra perioden etter 2. verdenskrig til tidlig 2000. Fortsatt eksisterer imidlertid en rekke kulturelle, språklige og ikke minst økonomiske bånd mellom de tidligere koloniene og kolonimaktene. På en måte kan det se ut som Europa har satt en pen ramme på avhengighetsforholdene til det som nå er utviklingsland.
Da India var koloni under britene, var det britenes ansvar at inderne hadde mat i magen. Det er et stort ansvar, så britene ga India sin frihet, og kom heller tilbake med store kommersielle selskaper. Nå kan britene hente ut ressursene uten å måtte gi dem brød og sirkus i tillegg.
Stater kan nok ha intensjon om å hjelpe til, men det er ikke stater som etablerer fabrikker i Bangladesh. Det er Gina Tricot, Bik Bok, H&M og Coca-Cola. H & M og gjengen bestemmer seg ofte før jul for å gi ti kroner av kjøpesummen din til et land i Afrika som trenger mere rent vann. De vil du skal få godfølelsen og kjøpe alle julegavene på H & M. Du smiler til Trine bak kassa og bruker 4.500 kroner på klær til ungene. Da får Afrika 10 kroner, H & M får 4.490. Lurt?
I dag er det markedet som styrer og markedet tenker egen vinning. H&M bryr seg om Afrika fordi H&M bryr seg om H&M.
Kyotoavtalen var en protokoll til Klimakonvensjonen fra 1992. Den skulle føre til signifikante utslippskutt blant 37 industrialiserte land fram mot 2012. Britene overholdt Kyoto-avtalen, det var lett, de satte produksjonen av varene sine til Kina. Så var det Kina som måtte betale for de utslippene, mens britene bare betalte for utslipp av bruken av varene etterpå. Kina gikk lei, og har nå ambisjoner om å slutte å være fabrikken til verden. Kineserne blir hørt på fordi de er sterke økonomisk. Hvis de får fortsette slik, vil vi se et gradvis sterkere asiatisk avtrykk i verden. Vi vil få kjente kinesiske kvalitetsprodukter til Europa. Kina vil i så fall være det første landet som har blitt styrtrike uten demokrati.
Det er et ubehagelig faktum at begynnelsen på den anthropocene epoke sammenfaller med utviklingen av det moderne demokratiet og utbredelsen av markedsøkonomien. Hvis vi er optimister og tenker at det ikke skjer en global katastrofe som et meteorittnedslag, en pandemi, eller en ødeleggende atomkrig, vil menneskeheten være en miljømessig og geologisk hovedfaktor i mange tusen år framover, mener Solli. Da bør vi planlegge litt.
Utvikling handler om å forbedre levestandard. I Norge er vi så langt ikke villige til å stoppe opp for å vente på de andre, da mister vi plassen vår i hierarkiet. Så vi fortsetter å bruke mer. Selv om bilen du kjøpte i år er mer miljøvennlig enn den forrige du hadde, så hjelper ikke det når du kjører bil dobbelt så mye som for 20 år siden.
Så hvordan skal vi fikse dette? To forslag:
Industrialiseringen i sør – Asiatiske land må slutte å utvikle seg, og forbli i fattigdommen, så sparer vi kloden veldig.
Overkonsumet i nord – Vi må bruke mindre, kaste mindre, kjøpe mindre.
Jeg er usikker på hva som er minste motstands veg.
Hvor sterkt er demokratenes ønske om frihet til å forurense? Å ikke ta grep er også et valg: I praksis så driter vi nordmenn i verden, og forurenser mye mer enn vi trenger, akkurat nå.
- Publisert i Hamar Arbeiderblad 23.09.2016
Tegning av Oddmund Mikkelsen i Hamar Arbeiderblad
Jeg er tilbake i Signert. Mitt første innlegg skal handle om to små mennesker. En Oslogutt og ei Vietnamesisk jente. Jeg hadde vært på Fringe-festivalen i Edinburgh. Fire fine og intense dager. På veg hjem satt jeg med en god bok mens flyet kjørte sakte rundt på rullebanen og lette etter et sted å ta av fra, da stemningen ble brutt: Samtalen mellom far og sønn i setene ved siden av meg.
Far var forretningsmann, en rødmusset støyende partytype med rød bukse, litt oppkneppet skjorte, høyt hårfeste og lav selvkontroll. Sønn; høyt ambisjonsnivå og lav innsatsvilje, antakelig fra kull nummer to. Han hadde dyr jeans, hvit pikét, eksklusivt etterbarberingsvann, snus og nikotinplaster. Litt hvitere og fyldigere sleik enn sin far. Sistnevnte hadde pondus og whiskystemme, junior var helsestudiomager og solariumsbrun. Flyturen var beregnet til en time og 45 minutter. Samtalen skulle vare hele vegen fra Skottland til Norge, eller for å si det på en annen måte; Fire illeluktende snusbytter og to Pepsi max for junior samt tre kullsvarte kaffekopper for far.
Sønn og far snakket om sønnens halvsøster, sønnens garderobe, sønnens venner, sønnens alkoholkonsum, sønnens fester og ikke minst studieplassen sønnen hadde fått og hvorvidt far skulle kjøpe leilighet til ham i sentrum av bykjernen eller litt i utkanten. Sønnens mange tidligere nachspiel hadde gjort far bekymret for om bykjernelivet ville føre til så mye fravær fra skolen at utdannelsen kunne gå i knas. Sønnen snakket om muligheten for å ansette hushjelp, slik at han kunne spare tid på opprydning etter det nevnte bykjernelivet.
Min taushet strakk seg til en time og 20 minutter.
Da var juniors snusvaner oppe til diskusjon. Han kunne fortelle sin far at han nærmet seg tresifret antall kvinnelige erobringer, og at han i løpet av sine år på kjøttmarkedet aldri hadde fått en klage på snusen. Dette til tross for at general long white i årevis hadde vært fast inventar i kjeften hans mens han besudlet sine bekjentskaper.
Det var her undertegnede meldte seg inn i debatten og meddelte at dersom ingen han hadde stukket tunga si inn i hadde gitt noen respons på smaken av død, så burde han ta sine utkårede nærmere i øyesyn. At sannsynligheten er stor for at hun er helt avhengig av økonomisk bidrag fra junior for å få fylt på botoxen i panna si, og at det er derfor hun tar imot med åpne armer – og – kjeft.
Amb fikk humring og støtte fra far, junior fikk voice crack og tynn utestemme fra Oslos beste vestkant. Så var det 24 minutter til vi skulle lande, og trykkende stillhet hele vegen inn. Det var deilig.
Til poenget.
Jeg har to fadderunger i Plan Norge. Det koster 480 kroner i måneden, 240 per barn. Et av disse bor i Vietnam, og jeg har akkurat besøkt henne. Hun er på størrelse med en norsk 8-åring, men har nettopp fylt 15 år. Hun bor med mor, far og bror i et hus de har bygget selv. De dyrker ris, har noen høner, et par griser og to bøfler. Hun ukependler til skolen som ligger langt unna landsbyen, og har en drøm om å bli lærer. Plan jobber for tiden med å utbedre kvaliteten på vannforsyninga i området, så min fadderunge er en gallionsfigur. Hun gir et ansikt til bidraget mitt, uten at hun mottar noe direkte. En del penger forsvinner i administrasjonen til de 22 ansatte vietnameserne som jobber for Plan i det aktuelle området. Dette liker jeg å se på som sysselsetting. (Her skyter jeg også inn en anbefaling om å se serien «Stuck» i en konkurrerende avis.)
Under besøket fikk hun gaver av meg: Matvarer, kosmetikk, massevis av kladdebøker og andre småting. Familien gråt og takket. Landsbyhøvdingen som var skinnmager og styggammel hadde, med støtteapparat, karret seg opp åssida til landsbyen for å takke meg for alt jeg gjør for Plan.
Alt jeg gjør.
Plan står på autotrekk i nettbanken. Det går ikke ut over min livskvalitet i det hele tatt. Selv en student med fullt lån fra lånekassa og helgejobb på Kiwi i Norge har råd til en planfadderunge, hvis det blir prioritert. Jeg skammet meg.
Den som burde skamme seg mer er junior fra Oslo vest.
Si at han snuser en boks om dagen. Det utgjør drøyt 2.550 kroner i måneden. Da kunne han hatt et fotballag med fadderbarn året rundt. Pengene han får for olabuksa si på svartebørsen kan fore en vietnameser et år. Botoxen til den skinnmagre dama hans er verdt en rullestol til landsbyhøvdingen og en sjukepleier til å stelle ham resten av livet. Den siste uka har junior drukket pepsi nok til å finansiere en ny brønn i Ha Giang, Vietnam.
Dette kommer han ikke til å ta stilling til, for han har snustunga si i spiserøret til hun som kommer til å koste han, og far, 30.000 kroner i puppeoperasjon til høsten. Eller det som utgjør en måned med 125 fadderbarn i Plan Norge.
- Publisert i Hamar Arbeiderblad 17.09.2016
Tegning av Oddmund Mikkelsen i Hamar Arbeiderblad
Artist, låtskriver, produsent, revydame, fregnete, rødhåret obsternasig trassete bygdetulling. Dette er meg i et nøtteskall, kjent for noen, inkludert HA. For en drøy uke siden ble jeg oppringt med forespørsel om å bli skribent for denne spalten, da HA ønsker å skape litt debatt. Under samtalen tenkte jeg «dette har jeg ikke tid til, og ikke lyst heller, nå kommer jeg til å erte på meg politikere og kapitalister og sette siste spikeren i kista på kulturkarrieren».
Men jeg lider av flink-pike syndromet, og hørte til min frustrasjon at kjeften sa «nemmen, så hyggelig å bli spurt, detta var jammen artig, jeg sier ja med en gang jeg». Samme kveld satt jeg hjemme og lurte på hvorfor HA spør meg, når de har byen full av reflekterte skribenter og sterke betraktere som Hein Rikar Michaelsen, Merethe Trøan og Anders Kippersund. Hvorfor vil de ha meg, som må starte med å google «debatt» for å forstå oppgaven?
På Wikipedia står det at «debatt, ordskifte eller meningsutveksling er en måte for flere personer å utveksle meninger og argumenter. Diskusjonsfora kan være studentsamfunn, foreninger og spesielle program i radio og TV, men også utvikle seg mer fritt over tid i for eksempel aviser. Vanlige regler for debattantene er å være høflig og saklig».
Sigrid Bonde Tusvik, Else Kåss Furuseth og Anne Kat Herland er spennende damer med humor, skarp tunge og gode spalter. De er i varierende grad høflige og saklige.
Sistnevnte sier i et intervju med VG at «hvis en avis ringer og spør om man er litt irritert over noe og man svarer «tja, jo da», så omformuleres det til at man raaaaser, og da skaper man debatt og engasjement».
Er det dette HA vil oppnå gjennom meg? Litt lokalt drama. Nå er jo ikke jeg akkurat helt sidestilt med Tusvik, Furuseth og Herland, men så er ikke HA helt sidestilt med VG heller.
Jeg gikk umiddelbart i meg selv for å kjenne på hva som engasjerer meg nå: Valgresultater, Syria, forurensing og kroppshysteri – men dette ble fort store tema for en liten signertspalte. Av mindre ting jeg har irritert meg over den siste tida, er politikere som svarer på noe annet enn det de blir spurt om, babybilder på facebook, spillelista i Basarene, unger som bråker når jeg skriver debattinnlegg på kafé, folk som kommer for sent til møter, eller oppfører seg klønete i trafikken. Tilsvarende gladsaker denne uka er at jeg akkurat har tatt ut søpla, så det er nok en uke til neste gang, billetter er i boks til høstkomedien i Hamar teater og den ene klokka i Hamar sentrum har fått nytt batteri, og er nå bare ett minutt for sen.
Media er den fjerde statsmakt – er dette noe Karoline Amb egentlig bør ha tilgang til?
Før vi la på hadde HAs representant bare et siste spørsmål, og det var «ja, for du kan å skrive? Du har skrevi litt før du?»
Da kan jeg berolige dere med at ja, jeg har skrevet før. Leserbrev på ungdomsskolen, blant annet. I min søken etter tema dukket jeg ned i tidligere produsert materiale, her av undertegnede i 9. klasse ved Brumunddal ungdomsskole:
I år startet ferien allerede tidlig i juni. Stor stas. Kort og lett sommersveis, frisk pedikyr på slanke ben, til og med besmykkingen var ny og fullstendig på stell. Turen gikk som vanlig til fjells med hele venninnegjengen. Og unger selvfølgelig, for mennene våre har alle for lengst takket for seg og sagt fra seg alt ansvar. Sommeren var så som så i år, ustabilt vær, og tidvis lite vann i elva. Det var mye folk på hyttene, og lite rovdyr i skogen, heldigvis. Ungene lekte på vangen på tross av været, og det var utrolig hvor mye de vokste ute i det fri. Den minste la på seg tre kilo i snitt per uke, og slaktet seg nå for 23 kilo da vi kom tilbake til bygda i begynnelsen av september. Nå venter jeg spent på november, for horoskopet viser at jeg kan komme til å møte drømmemannen rundt den 10. Utfordringen er at horoskopet også sier at han er født i Løven, og kan ha problemer med å binde seg til et individ. Bør jeg trå ekstra varsomt nå i fårikålsesongen? Venter spent på svar. Bill. Mrk: Gimre, Veldre.
På en måte fortsetter jeg her i «Signert» med å produsere leserbrev på vegne av en «sau», og dette første er dedikert til oppdragsgiver.
Takk for tilliten Hamar Arbeiderblad, jeg føler dere har valgt meg på alle de riktige premissene.
Jula 2016- kjett kjett kjett. Min gode far og mor åpner dørene for det forvokste barnet _meg_ og lager tradisjonell og koselig jul. Jeg har mye å være glad for. Nevnte mor og far, fortsatt gift etter 32 år, tre friske fine søsken, fint tak over hodet og topp stemning. Likevel, som den utakknemlige surva på 30,5 år som jeg er, holdt jeg på å klikke når jula nærmet seg. Jeg bestemte meg for å lage plate. Det har jeg ikke gjort siden Kvass i 2014, så 2017 er året for litt kreativt tiltak, premiere i september. Jeg laget en hel låt 1. Juledag. Så fortsatte jeg utover i romjula, og laget mye dritt og noe bra. Konklusjon: Vil du ha forandring- lag forandring. Fortsettelse følger.
Jeg har laget en ny låt: Vakkervisa. I den forbindelse har jeg opprettet plateselskap, (hurra for det), så dette er å betrakte som en premiere for både låta og selskapet! En stor takk til produsent og medmusiker Ørnulv Bruun Snortheim i Dakkota studio, moro med samarbeid!
https://listen.tidal.com/album/66669246
I morgen kl 08.00 stikker bror Andreas Amb og jeg til NRK p1, morgensendinga fra Elverum, for å snakke litt om helgas juleshow på Scandic Scene i Hamar. Da får du også forhåpentligvis mulighet til å høre Vakkervisa.
Oppsummert: Hør på låt og kom på show, vi talas!
Jeg er litt redd. Det er en Tyfoon på veg inn over Vietnam omtrent der jeg bor. Den er mye kraftigere enn den forrige, den jeg trodde skulle jevne huset mitt med jorden, den som holdt meg våken hele natten. Kjære hold meg. Nei vent. Jeg har ingen kjære.
Jeg sendte manuset mitt til dramatikkens hus. De syns gutta på hamarfestivalen skal ha penger, fordi dramatikk ikke har noe med virkeligheten å gjøre.
Jeg nekter å jukse med spelet mitt, det skal være hentet akkurat fra virkeligheten. Da får jeg klare meg uten støtte fra dramatikkens hus.
Jeg syns virkeligheten er fæl nok til at den ikke trenger å tukles med for å bli til et dramatisk spel.
Jeg syns noen en dag skal lage et spel om livet mitt. Uten å jukse og gi meg penger. Jeg vil sove. Kjære hold meg. Nei vent. Nå husker jeg hvordan det var ja.
Jeg er i gang med nytt prosjekt. Det er veldig tidlig i prosessen. Jeg skriver om det her for å ha et vindu mot verden og litt press til å prestere. Hamarfestivalen 1981 skulle blitt Norges hittil største musikkfestival med 15.000 publikummere. Det var store internasjonale artister på plakaten, sirkustelt, og festivalcamp med bank og postkontor. Festivalen ble en skandale, med endring av arena, regnvær, økonomisk krise og massiv motstand fra naboer, helseråd og øvrige myndigheter. Det interessante er at gjengen som arrangerte var mellom 17-25 år!
"Ungdommen sviktet Tømmerstock" skrev HA i sommer. Ungdommen sviktet ikke Hamarfestivalen, de eide den.
Hva hadde skjedd om myndighetene i 1981 ville at dette skulle bli en suksess, slik de ville da Sting kom til Hamar? Da hadde historien sett meget annerledes ut.
Jeg vil skrive et spel om Hamarfestivalen, og om noen kjenner de vil snakke med meg i den forbindelse, vil jeg gjerne ha kontakt. Skriv til meg- jeg er i Vietnam uten telefon til midten av november.
Skriver notater i Hoi An
